Nye steder, nye mennesker og så var det havet igjen

Her kan de snakke om hva som helst, vi kan bare gjette hva det er de sier. En far kaller sønnen sin for dverg og i en turistbutikk omtaler de hverandre i de mest fantasifulle vendinger. Reykjavik er evig lang handlegate om dagen og en stor fornøyelsespark om natten. Det er behagelig å vite at åpningstiden er til morgengry.

Det er ren og skjær urett, en helt forferdelig tilværelse for de som er på jobb. En direkte kompromissløs ordning om å servere til klokken åtte på dagen, omringet av plettfri pent kledde unge mennesker i lystig lag. Reykjavik kommer ut med god stil. Menneskene, husene, klærne, brillene er pene og rene i linjene. Her sitter unge og velkledde mennesker på kafeene med barna sine avslappet og nyter solskinnet til de overlater avkommet til barnevakten; de danser til morgenskvett. Dette er en by på en vulkanøy, eksplosiv og annerledes. Menneskene er natur. De gjør sånn som mennesker er designet for å gjøre, og de gjør det med stil.

I går var vi på fest hos Drifa en liten drosjetur utenfor sentrum. Gleden var stor og vi festet som om vi skulle være grønnlandsfarere. Hesten i mitt hjerte galopperte av glede over å være på en ekte islandsk fest som endte på byen i de sene nattetimer. Kapteinene strålte i sin nye luestas (bilde?) og det nye og det gamle mannskapet feiret seg selv og menneskeheten i rom og øl. Klakki bolla og godur eidangur. Vi er stolte og glade over å ha kommet så langt. Andreas og Tass er kommet om bord til dans og glede. Harald og Martin kan stolt mønstre av en skute som er kommet velberget til havn uten store fysiske skader.

Siden sist

Torshavn var et savn de første dagene etter avreise. Været var grått og kaldt. Det samlet seg lett tåke rundt båten hele tiden. Hele mannskapet var litt betuttet og brukte så mye av tiden som mulig til å sove. De første to dagene var vi ikke samlet sammen på noe tidspunkt i det hele tatt.

Båten var som fanget i en kosmisk kjedsomhetl. Verden var grå og monokrom. Rare lange tanker meldte seg mens vi durte fram med motorkraft. Vinden pustet en deprimerende laber bris i feil retning. Reisen fortsatte, men for hver time som gikk virket den lenger og lengre. Hesten i mitt hjerte ser seg rundt og tygger drøv som bare en ku kan gjøre det.

Jeg er den første til å innrømme at jeg lar meg påvirke av ytre omgivelser og lar sinnstemningen prege av den. Med humør som en døende hvalross var det en glede den tredje dag da solen strålte over båten og geleidet tankene vekk fra den manglende vinden. En flokk med lekne grindhvaler rullet seg rundt båten og strålte livsglede og intelligens på en stum men forståelig måte. Dan satt på stompen og tok et fantastisk bilde av en flyvende delfin. Et bilde som bare en kombinasjon mellom ferdigheter og tilfeldigheter kan skape. For resten av verden er det bare å legge vekk kamera og ambisjoner. Livsverket er fanget på film.

Etter fire dager kom vi fra til Vestmannaeyjar sin vakre naturskapte havn. Vulkanutbruddet i 1973 har laget en havn beskyttet av klipper som strekker sine fingre i været rundt byen og omfavner den i en lun bukt. Dette er stedet som ondskapsfulle skurker med planer om verdensherredømme kan legge sitt hovedkvarter til og pønske ut spektakulære planer som kun James Bond kan sette en stopper for. Vi klatrer opp en bratt klippe på rundt 400 meters høyde med en fantastisk utsikt og akkurat bratt nok til å kunne falle ned å dø dersom konsentrasjonen sviktet. Vestmannaeyjar er en fin liten øy med overraskende mange biler. Det lukter fisk og ligner arkitektonisk på et ikke fraflyttet fiskvær i Finnmark, den gangen de eksisterte.

Det er en dag til igjen her i Reykjavik. Ketil sitter nede i «hullet» og skrur på varmeapperatet. Vi må fylle på med proviant og diesel. Jeg og O’Brien kjøper kjetting for å kunne lage en nød duk dersom båten skal ramme et isfjell og bli lekk. Den danske marine sier at pakkisen ligger 65 grader nord. Ny lue, nye votter og galgenhumor. I morgen er vi der i sjøskvetten. Kalde, varme og trøtte. Glade for å være til og være med på et nytt og siste eventyr. Tre uker på Grønland under Leidastjernen. Hesten i mitt hjerte…..

Glenn